Sensei Frank er kjent og kjær for oss i Skorve Karateklubb. På årets NTKF sommerleir graderte han til Rokudan (6.dan). Vi slo av en liten sommerprat.
Frank Bruun bor i Tønsberg, er både Sensei for og grunnlegger av Tønsberg Karateklubb, og sitter i Teknisk komite i Norges Tradisjonelle Karateforbund.
Først og fremst, gratulerer med 6.dan! Hvordan opplevde du graderingen?
– Først vil jeg si at det lenge var usikkert om det ble noen gradering for Teknisk Komite i år. Med tanke på at det er hele 20 år siden jeg tok min 5.dan, var det nesten litt uvirkelig når vi dagen før sommerleiren endelig fikk grønt lys. For å få mest mulig ut av en gradering må man alltid lukke alle andre forstyrrende tanker ute og være 100 % til stede i øyeblikket. Dette er noe man lærer gjennom zen-meditasjon, som også er en viktig del av tradisjonell karatetrening.
– Etter å ha fullført grunnteknikkene, valgte jeg å gå min favoritt-Kata som er GojuShi-Ho Sho. Den gikk jeg da jeg var med i VM i Canada -92, og til min 5.dan-eksamen i Edinburgh i 2003. Jeg kunne sikkert gått den i blinde hvis det ble spørsmål om det. Kataen passer min fysikk veldig bra siden den har skarpe, hurtige angrepsteknikker med vendinger i alle retninger. Med 65 teknikker er den en av de aller lengste i vår stilart, og det kreves god kondisjon for å gå like kraftfullt hele veien.
– Man har liten mulighet for å trene på spesielle kombinasjoner eller «helgardere» seg foran en 6.dan-gradering, man vet ikke hva som kommer. Det er nemlig ikke noe fastsatt pensum og man skal i prinsipp kunne alle de 26 kataene i Shotokan og de ulike teknikkenes praktiske betydning. Jeg måtte også gå Ju Ippon Kumite og det ble lagt stor vekt på Budo-spirit, fysisk og mental kontroll, avstandsbedømmelse, sideforflytninger og god «timing». Det er en sammensatt greie hvor alt må stemme egentlig. Til slutt ble det en slags muntlig eksamen hvor jeg ble bedt om å forklare og utdype betydningen av ulike teknikker.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Du har drevet med karate i over 40 år. Hva er det viktigste du har lært av sporten?
– Det viktigste jeg har lært er at karate er mer enn sport, det er en livsstil. En livsstil hvor man aldri blir utlært. Det høres kanskje litt spesielt ut, men jo mer jeg trener, jo mer innser jeg hvor mye mer det er å lære. De gamle mesterne kunne kanskje bare 3-4 kataer. De hadde ikke behov for mer, for det er mer kunnskap i noen få kataer enn i et helt liv med trening.
– For meg betyr det mer å vinne over meg selv enn å prøve å vise at jeg er bedre enn andre. Og min største inspirasjon for videre trening er mine elever. Når jeg ser at jeg tenner en gnist i øynene deres, betyr det veldig mye, mer enn jeg klarer å sette ord på egentlig. Jeg vil gjerne videreføre karatens verdier og Dojo-kun til neste generasjon. Det betyr utrolig mye å formidle entusiasme og å gi eleven mestringsfølelse og selvtillit.
Begrepet karate-spirit, hva betyr det egentlig?
– Karate-spirit, eller Budo-spirit, er å aldri gi opp, selv ikke når man er totalt utslitt. Budo-spirit er «krigerens vei» og det er i stor grad å fortrenge eller ignorere smerte. Dette er et begrep som Samuraiene brukte. Sensei sa en gang «blackbelts don`t give up, they die» Det er selvsagt vanskelig sette ord på betydningen av dette, husk vi snakker om gammel japansk retorikk. Men for meg handler karate-spirit om respekt, integritet, og lojalitet.
Hvordan kom du i gang med karate? Kan du si litt om din vei inn i karaten?
– Jeg kom inn i karate ved en litt spesiell tilfeldighet. Min far var sjøkaptein og seilte mye i Sørøst-Asia. I Singapore møtte han en kineser som trente Kung Fu og Karate. Han ble så fascinert av teknikkene og kroppsbeherskelsen til denne mannen og fikk filmet Kata-trening og slagtrening på Makiwara. Når far kom hjem, fikk jeg se hva han hadde filmet og jeg ble veldig fascinert. Det var som å se Bruce Lee, dette måtte jeg prøve.
– På midten av -70 tallet fantes det ingen karateklubb i Vestfold, så den første tiden trente jeg med et par kamerater hjemme i hagen hvor vi imiterte teknikker ved å etterligne spark og slag. Det så sikkert veldig komisk ut, men det var slik det begynte.
– Sommeren 1979 begynte jeg på rekruttskolen på Sessvollmoen/Trandum og der var det en karateklubb for rekrutter og fallskjermjegere. Det var mitt første år som karateelev. Da jeg kom hjem til Tønsberg sommeren 1980 var jeg med fra oppstart i det som den gang het Sem Karateklubb og nå er Tønsberg Karateklubb.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Hva har vært det vanskeligste å lære?
– Det som har vært mest krevende å lære er å få mest effekt og kraft ut av teknikkene med minst mulig muskelkraft. Hvis det er noen hemmelighet i Shotokan Karate så er det å hvordan man kontrollerer pusten. Det er det viktigste, men også det mest krevende. Deretter kommer smidighet, hurtighet og balanse som er nødvendig i alle bevegelser. Vi i NTKF er veldig privilegerte som har Sensei Kawasoe som mentor. Slik jeg ser det finnes det ingen innen Shotokan Karate som holder noe høyere teknisk nivå. For meg har han vært mer enn en Sensei, og jeg er selvsagt veldig takknemlig for alt han har lært meg.
Det å gradere til Rokudan (6.dan) er noe som bare noen veldig får karatekaer får oppleve. Hvordan var følelsene når Kawasoe Sensei fortalte at du hadde bestått?
– Når Sensei annonserte at jeg hadde bestått Rokudan ble jeg selvsagt veldig glad. Jeg følte en veldig lettelse når graderinga som varte en hel time endelig var ferdig. Jeg var sliten, helt tom for energi. Men det tar tid før det synker inn, faktisk gikk det flere dager før det gikk opp for meg hva jeg hadde oppnådd. Det er en god opplevelse som jeg håper vil være til inspirasjon for mine elever også.
Skrevet av: Harald Rishovd 10. juli 2023 https://telemarkkarate.com/?p=738
